Som nærmeste pårørende ønsket jeg å bidra best mulig for mine foreldre når de selv ikke mestret alle oppgaver selv lenger.

Mine foreldre bodde i en leilighet som var lettstelt. De solgte huset som jeg vokste opp i for mange år siden. De var sterke og klarte seg veldig godt, lenge, men etterhvert økte utfordringene rundt det å bo hjemme. Begynnende grad av demens gjorde at pappa til tider falt litt ut. Han gikk ut av hjemmet, uten å gi beskjed om hvor han skulle gå, noe som gjorde mamma redd. Han ble borte i timer, noe som resulterte i at vi dro hjem fra jobb for å lete etter han. I perioden var det også mange fall, og gjentatte besøk på legevakten, samt innleggelse på Ullevål og Aker.
Jeg hadde daglig kontakt med de, ringte alltid rundt lunsj, og reiste hjem til de etter jobb før jeg selv dro hjem. Vasket og ryddet, handlet og ordnet.
En dag fikk jeg ikke kontakt med de på telefon. Jeg dro fra jobb og låste meg inn. Begge hadde falt. De hadde trygghetsalarm, men den hadde de ikke på seg. Begge hadde ligget på gulvet i 8 timer. Begge var dehydrert, og i svært dårlig forfatning noe som igjen resulterte i nok en innleggelse på Ullevål, denne gang i en uke. Så hjem igjen.
Søkte om tiltak gjennom bydelen og fikk innvilget hjemmetjeneste.
Hjemmetjenesten var hos de 4 ganger pr dag. Men døgnet har 24 timer, og jeg var i full jobb. Jeg var redd for de, følte meg maktesløs og følte jeg ikke strakk til i det hele tatt. Det eneste jeg ville var at de skulle være trygge, og ha det bra.
En episode endret situasjonen. Vi hadde vært hos de om kvelden. Pappa var litt uklar. Hadde hatt endel små drypp gjennom flere år. Jeg ringte til hjemmetjenesten og ba de dra innom den natten for å sjekke opp ytterligere. Telefonen kom kl. 02.00 med beskjed om at de hadde funnet mamma på badet med brukket lårhals. Hun hadde store smerter. Pappa skjønte ikke hva som skjedde og hadde ikke mulighet til å hjelpe henne. Han syntes det var veldig hyggelig at vi kom kl 02.00 på besøk.

I perioden etter dette fulgte det opphold på ulike sykehus, forskjellige sykehjem før de kom sammen på Grefsenhjemmet, der de bodde sammen inntil min far døde nær 92 år gamle. Her hadde de det godt, men spesielt han lengtet hjem helt til det siste.

Nå som jeg har fått kunnskap om, og erfaring med hva som finnes av muligheter hadde jeg kunnet gjort hjemmet deres mer sikkert med teknologi, gått til innkjøp av tjenester som hadde bidratt til økt trygghet og mestring, både for de og for oss nærmeste pårørende.

Med foreningen Bo Hjemme Lenge, en ideel organisasjon, er målgruppen 60+ og deres pårørende. På lokale møteplasser skal flere bli kjent med mulighetene som kan bidra til å øke mestring, trygghet, velvære og helse.

Fakta:
Antall personer som er 70 år eller mer i Norge forventes å mer enn dobles fra 624 000 i 2018 til 1,35 millioner i 2060.
Antall som er 80 år eller mer vil øke fra 222 750 i 2018 til 697 000 i 2060. Befolkningen som helhet forventes å øke til om
lag 6,5 millioner i 2060 (SSB, 2018).

De som blir eldre skal bo lengst mulig hjemme. En undersøkelse fra 2006 har overskriften:
“Frykter sykehjemmet mer enn døden”
I artikkelen snakkes det om at nytenkning må til for å møte individuelle behov.
Utfordringen min var å finne informasjon raskt og enkelt for å sikre at mine foreldre fikk den hjelp og trygghet som var mulig. Jeg skulle ønske vi hadde pratet mer om forebygging i hjemmet deres. Installert teknologi som kunne hjulpet oss i visse situasjoner som når pappa ble ustø, forsvant uten å si hvor han gikk. Ikke forsto mobiltelefonen lenger.
Vi har gode offentlige tiltak gjennom NAV og bydel som hjelpemiddelsentralen og hjemmehjelp, men jeg skulle gjerne ha visst mer tidligere.
Teknologi, produkter og tjenester som kunne installeres etterhvert som behovet økte for å ivareta de grunnleggende menneskelige behovene, behovet for trygghet både for de og for meg og sosial kontakt for en verdig og meningsfull tilværelse.

Tone
Konseptutvikler og sosial entreprenør